Gjensynsglede og nye bekjentskap

I dag var første dagen vår på senteret. Arbeidsdagen begynte klokken 10.00, og vi var ferdige litt før halv fire. Egentlig skulle vi vært ferdige klokken tre, men vi hadde mye å snakke om, så det gikk litt mer tid. 

Vi hilste på de barna vi allerede kjente i fra campen, også gikk vi for å møte de minste. De var fantastisk søte, og flertallet var utadvendte og lekne. Jeg hadde ikke trodd at de kom til å være så tillitsfulle, men før det hadde gått fem minutter så satt de på fangene våre i mens de så film.

De skravlet i vei på armensk, og jeg er ikke helt sikker på om de skjønte det faktum at vi ikke forsto ett eneste ord av hva de sa. Eller så brydde de seg bare ikke. Barn er herlige.
Noen av de minste var veldig viljesterke, for å si det mildt. Jeg prøvde å leke med bamser, men det brøt ut i en brutal bamsekrig, der ingen (spesielt meg) ikke var trygg for bamser som kom flygende rundt i rommet. De oppdaget også hårstrikket mitt, og da var ikke håret mitt lenger mitt. Det tok litt tid før vi fikk løsnet hendene til barna fra håret mitt. De skulle på liv og død sette det i hårstrikk, og de var ganske hardhendte, men skjønne var de likevel. 

Da vi trengte litt pause fra de minste barna, gikk vi og spilte fotball med de eldre barna. Eller Hakon og Karina spilte fotball, mens jeg så på. Jeg ble kjent med ei veldig søt jente mens jeg satt der. Vi geipet til hverandre, så ga hun meg en klem, også var vi venner. Enkelt og greit.

Før lunsj hjalp vi til på kjøkkenet hvor vi ble lært å lage tradisjonell armensk mat.

Etter lunsj spilte meg og Hakon monopol med noen av de eldre barna. Det spillet var jeg tydeligvis ikke så flink på. Det er morsomt å lære ett nytt spill, når de som lærer deg snakker ett helt annet språk. De snakket armensk, så vi tenkte det var rimelig at vi snakket norsk, ettersom de uansett ikke forsto engelsk. Vi klarte utrolig nok å kommunisere ganske bra.


Siste halvannen timen av arbeidsdagen satt vi oss ned med to av sosialarbeiderne på Senteret. Vi gikk i gjennom ett ark der det sto informasjon om 14 forskjellige familier. Familiene var i forskjellige situasjoner, men felles for alle var at de var fattige og trengte støtte til ting som mat, inntekt, og/eller hus. Alle familiene hadde barn, og noen hadde til og med barn på vei.
Det var tøft å høre at så mange mennesker manglet så mye. Noen hadde ikke tak til husene sine. Andre hadde ikke gulv, og det var flere som manglet toalett. En familie bodde i en gammel skolebygning, uten ordentlige vegger, tak, og kun jord til gulv. Fukten i «huset» gjorde dem syke, og som om ikke det var ille nok, hadde ett av barna kreft.  

Vår oppgave er å velge hvilke familier vi skal hjelpe. Det er både fint og fælt, for det føles jo bra å hjelpe, men så føles det også veldig kjipt i forhold til de familiene vi ikke hjelper. Man vil jo så klart hjelpe alle. 

På onsdag skal vi besøke de familiene vi har valgt ut. Jeg gru-gleder meg.

-Nicole