De vanskelige valgene

I løpet av de siste to ukene har vi besøkt flere familier, i Yerevan, i Berd og i Goris. Vi har også fått høre historien om flere familier vi ikke har møtt. Etter disse besøkene og møtene med ansatte på senteret har vi tilslutt klart å avgjøre hvilke familier vi i år ønsker å hjelpe.

I tillegg til de fire familiene i Berd, er dette familiene avgjørelsen falt på i år;

1 NORIKS FAMILIE

Dette er en av de første familiene vi besøkte. Familien består av besteforeldre og fire barn, foreldrene døde av sykdom for noen år siden, og etter en lang prosess har besteforeldrene overtatt omsorgen for barnebarna. Det var viktig for bestefaren at barna ikke havnet på institusjon her i Armenia, noe som hadde gitt dem dårlige forutsetninger. Et av barna sliter med sykdom, men sykdommen holdes i sjakk med livsnødvendige medisiner. Inntekten til denne familien er stønaden de får siden barna er foreldreløse, noe som ikke strekker til. De ønsker gjerne materialer til å bygge et ekstra rom og reparere deler av huset, men dette er snakk om veldig store summer. bestefar sier det som kunne vært til stor hjelp for dem er dyr, små dyr da de ikke har plass til større husdyr. De ønsket seg høns. Vi har valgt å kjøpe 30 høner og mat til to måneder.

Vi valgte å hjelpe denne familien både fordi det var en familie de på senteret anbefalte oss, men også fordi vi ønsker å hjelpe besteforeldrene å ta vare på barnebarna. Vi tror at bestefaren kommer til å gjøre det beste han kan ut av den hjelpen han får. I tillegg var det viktig for oss å bidra til at familien klarer å både gi livsnødvendige medisiner til den ene gutten og barna mat, og penger de trenger til barnas utdannelse.

2 ARMENS FAMILIE

Dette er en familie vi ikke har møtt, men etter å ha hørt historien og pratet med de som kjenner familien, ønsket vi å hjelpe denne familien. Familien består av besteforeldre, foreldre og tre barn. Far i familien er håndverker, og jobber. Han har ikke sitt eget verktøy, og må låne dette, leien for verktøyet tar store deler av lønnen.

Vi valgte denne familien fordi gjennom å kjøpe verktøy kan vi hjelpe situasjonen til en stor familie.

3 VARDUSHS FAMILIE

Dette er også en familie vi ikke har møtt. Familien består av syv stk, foreldre og fem små barn. Eneste inntekten denne familien har er litt barnetrygd, men dette er så lite at de ikke har penger til nok mat til hele familien. De ønsker seg høns, slik at de kunne løse problemet både med tanke på mer mat til familien, men også en mulighet for å tjene penger på salg av egg, og på sikt kyllinger.

Vi valgte å hjelpe denne familien, da vi hørte at det var fem veldig små barn som ikke fikk nok mat.

4 ARAYIKS FAMILIE

Arayiks familie er en av de familiene vi allerede hadde valgt oss ut fra før at vi vil hjelpe, en av familiene vi ønsker å følge på sikt. VI har besøkt Arayik de siste fem gangene vi har vært i Armenia.  Vi blir alltid like godt tatt imot, og det er vanskelig å ikke bli glad i Arayik, eller berørt av hans historie.

Arayik har siden vi var hos ham i fjor gjort mye arbeid, og ferdigstilt rommene og et midlertidig tak med midlene vi har hjulpet ham med før. I år trengte familien penger til å ferdigstille taket. Vi har vlagt å støtte familien med penger til materiale til tak, dersom han ikke får fullført taket før vinteren, ville all jobben han har lagt ned så langt vært forgjeves, da veggen ville blitt ødelagt av fukt fra snø og regn.

4 ELENAS FAMILIE

Elena er også en av de familiene vi allerede hadde bestemt på forhånd at vi ønsket å følge vider, følge over tid. Første gang vi møtte Elena og barna bodde hun i en container, nå har hun snart ferdigstilt et hus. I tillegg har hun tatt utdannelse som frisør og tar imot kunder i et av rommene vi har hjulpet henne å bygge. I år trengte familien materialer til å fullføre badet sitt.

Vi har valgt å hjelpe Elena med materialer til å fullføre badet, vinduer, dører og toalett.

Elenas historie er en av historiene som virkelig har berørt oss, hvordan hun endte opp med barna sine i en container da hun gikk imot mannen og svigermoren sin og ikke ville selge en av de ufødte tvillingene sine. Elena har imponert oss med det hun har fått til med de midlene vi har hjulpet henne med.

5 RUZANNAS FAMILIE

Dette er en familie vi ikke har møtt, men etter å ha hørt historien og rådført oss med de fra senteret ble det viktig for oss å hjelpe denne familien. Dette er en veldig fattig familie, bestående av mor og tre små barn. Inntekten til denne familien er stønad som ikke engang dekker behovet for mat for de fire på en mnd. Barna i familien har helseproblemer, og mor har ikke råd til å betale det de trenger av behandling/medisiner. Familien trenger plast til å dekke over et drivhus.

Det er fryktelig vondt for oss å høre om små barn som ikke får dekket behov for medisin og mat. Familien hadde allerede starten på et drivhus, så valget for oss ble enkelt når det kom til denne familien. Et drivhus med mulighet for å høste to ganger i året vil utgjøre enorme forskjeller for denne familien.

6 GRETAS FAMILIE

Greta er mor i denne familien, hun har to døtre selv, og i tillegg tar hun sammen med svigerbror og farmor vare på to nevøer. Mannen døde av hjerteinfarkt for tre år siden. Og de har tatt vare på nevøene i flere år. Den eldste nevøen er nå i militæret og når han kommer tilbake er det han som formelt kommer til å ha ansvar for sin lillebror frem til han fyller 18 år. Denne familien har lite inntekt,  og et hus som er veldig fuktskadet, det så ut som takene i soverommene var dekket med muggsopp. Ifølge mor har de hatt folk til å renovere taket, men de gjorde en dårlig jobb, som har gjort problemet enda større. Det familien likevel så som sitt største behov nå var å få lagt inn varmtvann i huset. Det vil gjøre livet enklere for dem spesielt på vinteren, men også bidra til bedre hygieniske forhold for dem.

Vi valgte å hjelpe familien med å få lagt inn varmtvann, det er en relativt liten kostnad som kommer til å gjøre hverdagen deres betydelig enklere.

7 ALVARDS FAMILIE

Dette var den siste familien vi besøkte i Goris. Den består av bestemor, foreldre og fem barn. Flere av barn i denne familien har fysiske handikap, en av guttene har vært lam fra livet og ned de siste tre årene, en av brødrene har sannsynligvis sammen diagnose, og kommer til å bli det. Familien bor fordelt på et soverom og sture, men har ikke nok senger og noen av de de har er allerede ødelagt. Far er håndverker og jobber til daglig med å renovere hus, men etter et fall hvor han pådro seg syv brudd i foten har han ikke kunnet jobbe. Huset har behov for reparasjoner og bla varmtvann, men far kan fikse dette selv, denne familiens behov var senger, kjøleskap og mat.

Etter å ha pratet med Manane og Rima valgte vi å kjøpe senger til denne familien. Det vil være en hjelp til å bedre livskvaliteten deres. å kjøpe senger er en stor kostnad for dem, når far kommer i arbeid igjen kan de da bruke pengene på ting familien trenger og materialer slik at far kan reparer det som trengs i huset. 

Det har vært noen vanskelige valg. Familiene har berørt oss på ulike måter. Det kjennes godt ut å hjelpe, men samtidig skulle vi ønske at vi kunne hjulpet så mange flere. Takk til alle som har bidratt og gjort det mulig å hjelpe så mange som vi faktisk har hjulpet i år.

Hilsen

Katja, Leandra, Ane og Ingrid.

Sommercamp

Torsdag 19 juli

Dette var vår siste dag på senteret FAR. Videre skal vi bare være på sommer campen og besøke familier, så har vi fri fra lørdag til vi reiser hjem igjen på onsdags morgen.

Vår siste dag på senteret besto av mye kos og leker, jeg tror de fleste av oss ble ganske sliten. De har jo så ufattelig mye energi at det er vanskelig holde følge.

Noe jeg har lagt merke til er at de kan være voldelig av og til og da må vi selvfølgelig gripe inn. For meg er ikke vold greit en plass, uansett hvem du er og hvor gammel du er. Jeg mener at barn må bli opplært fra de kan gå av at ingenting løses med vold.  Og spesielt disse barna her som kanskje har opplevd vold i hjemmet, må få tilsnakk om at det der er ikke greit. For meg er dette ekstremt lett å si ifra om og gjøre en handling med fordi jeg synes det er et så viktig tema.

Noen av barna og sikkert de fleste har jo sikkert opplevd ekstremt mye traumer i livet. Og da er alle tema fra seksuell misbruk til vold utrolig viktig. Du skal aldri snu ryggen til noe som ser uakseptabelt ut. For hvis de ikke lærer sine verdier og normer for hva som er galt og rett, av voksne, hvor skal de ellers lære det? Alle barn trenger voksne å se opp til og det er jo foreldrene sitt ansvar å sørge for at de blir opplært. Når foreldre ikke kan eller har muligheten så er det viktig at andre gjør det. 

Jeg merket at hver gang de gjorde noe de visste var ikke greit, så de alltid rundt seg for å se om noen av de voksne var rundt. De hadde absolutt stor respekt for de, og det kunne man se. FAR senteret gjør en god jobb med å behandle de bra.

Etter vi hadde spist lunsj skulle vi dra til Goris, en by i Armenia der de eldste ungdommene var på sommer camp. Det skulle ta ca. tre timer å kjøre, noe som endte opp i 6.  På turen stoppet vi på Noravank. Et klosterkompleks som ble grunnlagt i 1105 og kirken vi besøkte var fra 1339. Jeg og Katja så en trapp ned i en grotte og vi klatret modig ned og fant en slags grav. Litt skummelt men også veldig gøy, spesielt når de andre turistene som var der ble ganske så nysgjerrig og begynte å se på oss. Noen ble til og med å klatre ned.

Så kom vi endelig fram til campen. Vi spiste suppe og gikk å la oss.

Denne campen ligger opp i fjellet, bokstavelig talt. Vi fikk vår egen hytte og disse hyttene her er så koselig. Noen av de er runde og ser ut som en tønne. Spennende design.

Fredag 20 juli

Klokka kvart over ni var frokosten klar. Vi spiste og etter det hadde vi en workshop med ungdommene og voksne, de lærte om staten/regjeringen og om å klargjøre sine valg og rettigheter. Ungdommene hadde også forskjellige oppgaver der alle f.eks. må hver si en ting som beskriver Armenia og en ting om selvstendighet.  Her på denne campen lærer de om å også være kritiske til regjeringen og gjøre noe med det.

Når workshop var ferdig spiste vi lunsj og dro og besøke en slags NAV kontor. Dette kontoret mente de fra FAR at var ganske viktig å se for å se kontraster mellom dies eget og denne her. Det så ganske slitt ut og det var en av 6 som hadde pc. Alt papirarbeid de hadde var stablet opp på hverandre. Jeg vet ikke om det er bare meg, men hvis jeg hadde rundt 10 kunder og alt papirarbeid lå på den måten så hadde jeg ikke hatt sjans til å holde kontroll på hva som var hva.

Tenk deg at arbeidsplassen du skal være på minst åtte timer hver dag, 240 timer i måneden. Ser nesten revet ut, du har nesten ikke stoler eller en privat plass å snakke med kunden. Hadde du likt deg der?

Etter en liten stund dro vi til en familie.

Første familien

Familien var blanda med søskenbarn, 2 biologiske datter, svigermor og mor. Historien deres var at foreldrene til de to guttene som bodde der hadde gått bort, dette var broren til mannen til moren. Så moren i huset valgte å ta ansvar for dem. Han eldste gutten var i militæret og skulle komme hjem snart, når han kom hjem skulle han få omsorg for broren. Det var usikkert om hvor de skulle bo og hvordan det skulle skje.

Moren i huset hadde mistet mannen sin for tre år siden på grunn av hjerteinfarkt, så hun og svigermora tok vare på alle barna sammen.

Huset tilstand var ganske så uhygienisk. Taket og veggene på soverommene hadde mygla og de hadde ikke varmt vann til verken bad eller kjøkken.

Deres prioriteringer var varmt vann som lå rundt 40.000-45.000 Dram. Jeg spurte om det var virkelig deres prioriteringene når soverommene hadde et ganske farlig lukt og tilstand. De svarte at selv om de hadde fikset problemet, så hadde det kommet tilbake til dette igjen.

De hadde ingen andre problemer for moren tjente 40.000 dram i måneden for vaske jobb og bestemora fikk 50.000 dram i pensjon. De fikk klær av folk som ville donere og barna gikk på skole og hadde en OK helse.

Videre dro vi til en annen familie som ikke lå langt fra. Denne familien besto av mor, far, fem barn og en svigermor. Han ene gutten hadde problemer med ryggraden som gjorde at han ikke kunne gå helt siden tredje klasse. Dette var en genetisk sykdom og de mistenkte at han andre gutten også kom til å få om kanskje bare noen måneder/år, men til nå var det bare han.

Faren hadde tidligere jobbet som snekker men han hadde skadet foten sin og vært arbeidsløs i fire måneder. Han var også den eneste i familien som pleide å jobbe. Han var ikke sikker på om skulle ut i jobb igjen før foten ble bedre.

Eldste datteren som var 17 år gikk på skole frem til niende klasse så sluttet hun. Vi fikk ikke vite om hun har jobb nå eller hva hun gjør. Gutten med skadet rygg gikk ikke på skole heller. Resten av barna vet jeg ikke.

De trengte også varmtvann, og han trengte ikke noen til å komme å fikse det for han siden han kunne med det. Så det hadde ikke kosta noe mer enn materialer. Prioriteringen deres var seng og kjøleskap som lå på 150.000-170.000 dram.  De trengte også mat siden familien tjener ikke nok til det, og med mat mente de olje og sånne typer produkter.

Vi måtte forte oss fra den siste familien og rekke avtalen vi hadde med campen. Vi skulle ta verdens lengste bane og besøke Tatev klosteret som ligger høyt oppi fjellet. Dette var veldig skummelt i og med at jeg hater høyde, men heldigvis endte det bra. Når vi kom fram var utsikten kjempe fint, klosteret var også veldig vakker. Den var gammel men det var synlig at mennesker har vedlikeholdt den. På klosteret måtte vi dekke til håret og skuldrene, for å vise respekt. Når vi gikk ut av kirken måtte vi gå bakover, dette er ganske vanlig i kirkene i Armenia.

Før vi dro hjem tok vi en åpen buss fra klosteret og enda lengre opp i fjellet, sånn at vi hadde utsikt ned til klosteret og det de hadde å tilby. Så tok vi banen ned igjen og kjørte hjem.

Etter en lang dag og masse inntrykk kom vi hjem, spiste vi middag og la oss. 

Hilsen Leandra

En travel dag

I dag har vi hatt en ganske travel dag. Den startet igjen på senteret hvor vi skulle leke med barna frem til lunsj. Med en gang de så oss komme gående inn døra, løp de bort og hilste oss med klemmer - og med det var vi solgt.

Jeg og Ane satte oss ned for å tegne sammen med dem. Eller, barna spurte om ikke vi kunne tegne noe til dem, f.eks. en katt, og da vi gjorde det løp de vekk med tegningen og viste den stolt frem til alle de andre. Dette resulterte i en ganske så lang tegnekø. Men bare frem til Ane viste dem hvordan man bretter en spå. Da ville de heller ha en spå hver. Med tegninger inni.

Siden sjåføren vår, Boris, hadde bursdag i dag så dro vi videre på kjøkkenet for å lage festmat, Ghapama, og kaker. Ghapama er en kjent armensk rett bestående av gresskar som er fylt med ris, tørket frukt, nøtter og honning. Den har til og med en egen sang, så den måtte vi høre på mens vi spiste.

Etter lunsj kjørte vi ut av byen for å besøke familier. Den første familien vi kom til besto av en enke med tre sønner på 11, 10 og 7 år. Siden far er død får de litt penger fra staten, men det er ikke mye. Utover det jobber hun deler av året på en åker hvor hun høster grønnsaker. Familien hadde stor hage med gård til høns/kalkuner, så det var det de ønsket seg i hovedsak. I tillegg til en kanin til hvert barn, som de vil bruke til oppdrett og salg. Barna var ekstremt talentfulle, og mor var opptatt av at de skulle være aktive.

Familie nummer to, Elena, har vært i prosjektet nesten fra starten av. Det første året vi møtte henne bodde hun sammen med barna sine i en container fordi hun nektet å gå med på far og svigermors ønske om å selge de ufødte tvillingene sine. Nå bor de i et hus som prosjektet har støttet med materialer, og har siden i fjor bygd ut et rom som hun bruker som frisørsalong. Her får hun kunder fra landsbyen, og det er hennes hovedinntekt utenom det lille hun får i barnetrygd. I år ønsker de seg et toalett, dører og et vindu. 

På vei tilbake til Yerevan besøkte vi den hellige moderkirken, Edzjmiatsin, som anses å være verdens eldste katedral bygd i år 303. 

I morgen reiser vi på sommercamp for å treffe de eldre barna. Campen er en fortsettelse på det arbeidet de gjorde i fjor. Jeg ser frem til fine dager der. 

- Katja

De tøffe valgene

Vi ble hentet i morges av vår trofaste sjåfør, Boris, og kjørt til FAR sitt dagsenter i Berd. Senteret har kontakt med 109 forskjellige barn og ungdommer, og her får de tilgang på selvhjelpsgrupper, psykolog, sinnemestringskurs, kunstfag m.m.

Før vi dro videre til hovedkontoret i Berd for å finne ut av hva vi skulle med pengene, bestemte vi oss for å besøke en siste familie. Så kom vi til den kjipe delen - å velge hvem vi skulle hjelpe og hvem vi ikke kunne hjelpe. 

Vi endte opp med å støtte følgende familier:

1) Familien Arthur
Denne familien bor i en av landsbyene vi ikke rakk å besøke. De er mor og far og fem barn som ønsket seg ei kvige. Familien har tidligere hatt kuer men ikke noe fjøs, så kuene bodde i samme hus som dem og dette resulterte i at golvet begynte å råtne på grunn av fukten. De har tidligere fått støtte fra FAR for å bygge fjøs, og skulle samtidig få hjelp til å kjøpe ku av et annet prosjekt. Dette løftet ble ikke holdt, så de har nå et fjøs som står tomt. Vi valgte å støtte familien med ei kvige. Dette var etter sterk anbefaling fra senteret, som har erfart at familien jobber ekstremt hardt, og har allerede et godt utgangspunkt med fjøs.


2) Familien Hrahat
Dette er en av familiene vi besøkte i går. Mor bor sammen med tre sønner mens far nettopp har reist til Russland for å jobbe. Utenom det har de ikke noe fast arbeidsinntekt, og den ene sønnen sliter med en hudsykdom som de ikke har penger til å gjøre noe med. Mor har fått støtte fra FAR til å kjøpe symaskin, og tjener litt på å reparere og sy sengetøy i landsbyen, men dette holder stort sett ikke lenger enn til nytt stoff. Familien har erfaring med dyrehold fra tidligere, og nå ønsket de seg en kvige. Dette var en utrolig fin og hjertevarm familie som tok oss godt imot, og barna var overraskende tillitsfulle og lekne. (De foreslo til og med å gi oss kattungen sin som gave, men den tok vi selvfølgelig ikke imot). Vi valgte å støtte dem med det de ønsket seg; ei kvige.

3) Familien Arsen
Denne familien har fått støtte fra prosjektet de to siste årene for å bygge et tak og et soverom. Arsen er en av familiene som vi allerede hadde bestemt oss for å følge videre, både etter FAR sine råd og fordi det er en familie som vi har sett har gjort veldig mye ut av det vi har gitt dem. Av hygieniske og helsemessige årsaker trengte de i år materialer til å bygge et bad med toalett.

4) Familien Hamest
Familien består av en alenemor og fire barn mellom 10 og 4 år som lever i ekstrem fattigdom. Barnefaren har dratt sin vei og tatt med seg alt av verdisaker, så mor sitter nå igjen med gjeld og ingen arbeidsinntekt. Hele familien bor i et knøttlite rom hvor alle deler en enkeltseng. Selv om vi har besøkt en del familier som lever under dårlige kår, så var dette en helt spesiell opplevelse for oss alle, inkludert de som jobber på senteret. Jeg og Leandra bestemte oss allerede mens vi var der for at dette var noe vi måtte prioritere. Familien får en køyeseng.

Det var to familier vi var nødt til å velge bort. Den ene ønsket seg ei ku, noe som koster det dobbelte av hva ei kvige koster. Denne familien er i dyp sorg etter at deres 19 år gamle sønn og bror ble skutt og drept på grensen til Azerbaijan, så det var veldig tungt å måtte gi dem nok et nederlag. Vi ble dog garantert at senteret ville hjelpe dem videre med å søke erstatning siden sønnen ble drept under obligatorisk førstegangstjeneste. 

I morgen skal vi fortsette arbeidet med prosjektet her i Yerevan, med familiebesøk og besøk på senteret.

- Katja

Familie og dagsenter besøk i Berd

Etter ca tre timers kjøretur ankom vi Berd. Her var det ikke så forferdelig varmt som i Yerevan, noe eg var ganske glad for. Når vi kom fram til det ene senteret sitt kontor hadde vi en liten pause før vi kjørte videre til en familie.

Familen vi besøkte først besto av en bestemor, far, mor og fire barn. En gutt og tre jenter. Moren hadde fått en blodsykdom og kommet i koma i en måned, hun kom hjem for bare fire dager siden. Mens mora var på sykehuset var barna med bestemora. Akkurat nå var to av barna på sommerleir.
Faren holdt på å miste jobben i militæret pga høyt fravær, når kona var på sykehuset, men senteret her hadde klart å snakke med sjefen og forklart situasjonen. Så jobben fikk ham beholde.
De hadde klart å gjøre ferdig taket og rom, men manglet fremdeles å gjøre det ene rommet helt tett. De manglet også en garderobe og kjøleskap for at verken klærne eller maten skulle bli ødelagt. De hadde ingen sted og putte ting i og det er jo et stort behov når man tenker over det.
Jeg ble nesten trist for at ting eg tar forgjeves som kjøleskap og skap til klærne mine, var det folk drømte om.
De ville også få et bad, altså nå har eg vært i ganske mange toaletter i Armenia. Og det er ikke i nærheten av noe vi har hjemme i Norge. Så det er jo ganske viktig de får et toalett, spesielt når det er så mange som sliter med helsen i familien. De var ikke sikker på beløpet men de trodde noe mellom 300.000-500.000 dram, vi skulle høre mer fra de når de visste sikker svar.

Familien nr to vi besøkte lå kanskje bare 5 min unna. De besto av tre gutter og en mor. Faren hadde akkurat dratt til Russland for å jobbe på en fabrikk. Han ene sønnen slet med en slags hudsykom som Maga(guiden), ikke klarte å forklare hva det var. Vi tror ikke det var farlig, men han fikk eksem lignende merker på kroppen og trengte behandling.
Familien hadde lånt penger til en kompis og derfor hadde masse gjeld nå de måtte betale.
Med en ku/kvige som de ønsket seg kunne de spart opp penger. De hadde hage og masse gress til kuen, så det hadde ordnet seg.
Forresten denne familien hadde en søt liten kattunge og en søt valp som gjorde at hjertet mitt smeltet, eg og katja ble helt oppslukt i disse dyra og familien synes dette var ganske festlig. Hvordan kan man bare overse søte dyr, kan noen lære meg det?
Familien så ellers ganske frisk og glad ut, så jeg er glad for at de klarer seg noen lunde.

Siste familien vi besøkte var en mor, en datter og en sønn. En av sønnene hadde gått bort for 6 måneder siden i millitæret, han ble skudd i ryggen og hadde så store skader at selv om han ble tatt til sykehuset overlevde han ikke. Familien var ganske prega av det, det er jo helt forståelig at dette var et sårt tema når det var så nylig. Faren hadde dratt til russland for å finne jobb for å få penger til gravsteinen og begravelsen. og de mistenkte litt at han dro også for å sørge alene. Jeg forstår det, alle forsto det.
De klarte først ikke å velge sine prioriteringer, det lå mellom å fikse vinduet og taket i balkongen sånn at det ikke regner inn. Eller en ku. Men når de tenkte gjennom det var materialer høyst preoritert, selvom det var mer kortvarig penger enn en ku hadde gitt.

Vi skal overnatte en natt her i Berd på en B&B. Det er ganske koselig her og familien tror fremdeles vi kan forstå når de snakker i vei på Armensk. Ganske morsomt og litt forvirrende. I morgen skal vi mest sannsynlig besøke en eller to familier også skal vi besøke dagsenteret for barn.
Men nå skal vi snart i seng og få en god natt søvn.

Hilsen Leandra

Helgen

I går startet jeg dagen klokken 6 for å gå på Aragats, Armenias høyeste fjell (4090moh), sammen med sønnen til hun som eier senteret. Jeg hadde forberedt meg på hagl og minusgrader men det var bare sol og fint vær. Til og med Vahe sa han aldri hadde opplevd at det har vært så varmt der. Turen opp gikk bra og det var helt vanvittig vakkert der. Nedover, derimot, tok vi en ganske kronglete vei. Det er jo ikke akkurat merket med varder der. Kort fortalt så tok det litt lengre tid enn vi hadde planlagt, men vi lo godt av det og kom oss omsider trygt hjem.

Etter å ha slappet av noen timer mens de andre var på kunstmuseum i byen, dro vi alle på grillfest hos Mira; hun som eier senteret. Vi fikk utrolig gode grillspyd og annen tradisjonell armensk mat, inkludert dolma som er en barndomsfavoritt. Stemningen var veldig god og for første gang siden vi landet var det ingen som klagde på hvor varmt det var, verken norske eller armenske. Og da jeg fortalte armenerne om "the Norwegian arm" ble det flittig brukt (og misbrukt) gjennom kvelden. Noen lo, og andre ble ofre for alle armene som fløy rundt omkring. Så fikk vi et lynkurs i armensk. Det gikk ikke så bra, men jeg gir det noen dager til.

I dag har vi vært på The Armenian Genocide Museum, noe som har vært en tradisjon hvert år prosjektet har reist til Armenia. Museumet er til minne for de 1,5 millionene armenere som ble drept av tyrkere under folkemordet i 1915-1916. Vi kom akkurat tidsnok til en omvisning på engelsk hvor vi ble vist gjennom museet og fikk se bilder og høre om de grusomme massakrene. Dette er et ganske sårt tema som fortsatt sitter veldig dypt hos armenerne, så det var fint å sette seg mer inn i historien for å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Deretter tok vi turen til Victory Park for å se Mother Armenia. Dette er en 22 meter høy statue som symboliserer "fred gjennom styrke", med en kvinne som holder et sverd formet som et kors. 

Like i nærheten av Victory Park ligger det en fornøyelsespark, så vi dro dit. Ingrid satte seg ned med ei bok mens jeg og Leandra gikk fra karusell til karusell, den ene mer knirkete enn den andre. Men gøy var det. Jeg tror ikke det er vanlig å lage noe særlig lyd i karusellene, for mange stoppet opp og lo av oss. Samtidig var det nok god reklame - folk ble jo veldig interesserte. 

I morgen reiser vi til Berd, en landsby som ligger noen timer herfra med bil, for å besøke fire forskjellige familier.


- Katja

Sommercamp og familiebesøk

I dag startet vi dagen med en times kjøretur opp til sommercampen som flesteparten av barna på senteret er på. Det var ganske høyt oppe i fjellene og en god del kjøligere enn i byen, og det tror jeg vi alle var veldig fornøyde med.

Vi fikk en omvisning av han som eier campen. Det var plass til 500 stykker der, og de vil få plass til 100 til når de er ferdige med å pusse opp. Det var barn over alt som lekte og spilte fotball og volleyball. Og barn som gjemte seg vekk i skyggen da. Det så veldig fornuftig ut, så vi gikk bort til dem.

Vi rakk dessverre ikke så mye mer enn det før vi måtte videre til neste stopp, som var en familie som prosjektet har hjulpet gjennom de siste fire årene. Vi ble møtt av en herlig mann som forsørger sine døtre og barnebarn med det lille han har, og tradisjonen tro hadde han stelt i stand det Ingrid så fint kalte «Armenias beste barbecue». I fjor fikk han materialer til å bygge på huset sitt, og i år trenger han midler til å ferdigstille taket så ikke alt arbeidet han har gjort har vært forgjeves, siden det er ganske mye snø i Armenia på vinteren.

Det brøt ut full vannkrig da Leandra spurte om hun fikk kjøle seg ned litt. Jeg holdt meg trygg i bakgrunnen og fikk meg en ny firebeint venn. 

Så fikk vi valget mellom å besøke en kirke eller enda en familie. Ikke et vanskelig valg akkurat. Turen gikk videre til en familie som vi i prosjektet ikke har vært i kontakt med før, men som har fått litt støtte fra senteret tidligere. De var mor og far og tre barn som levde på lave inntekter fra grønnsakshagen sin, og det de trengte var et slags drivhus, og vanningssystem som dekker mer enn bare halve hagen. De hadde også griser og en ku, men grisene var ennå små og kua produserte ikke nok til at de kunne tjene noe særlig på det.

Det har vært både tungt og godt å komme til disse familiene. De er utrolig imøtekommende og hyggelige og gir av det siste de har så vi skal føle oss velkomne. Samtidig er det er kjipt å vite at vi skal møte mange fler, og at vi ikke kan hjelpe alle.

I morgen er vår første fridag her, så jeg skal på Aragat sammen en fra senteret. Det gleder jeg meg til.

- Katja