I dag var vår første dag på senteret. Vi ble servert frokost der
(til tross for at vi allerede hadde sørget for å spise en større frokost før vi
dro), og ble møtt av ansatte som viste oss rundt og ga oss informasjon om stedet.
De snakket om hvordan de jobber der og på andre lignende institusjoner i
Armenia.
Senteret finansieres i hovedsak av donasjoner fra USA, og er det
eneste i hele landet som tar imot barn på akuttplasseringer. I mange av
tilfellene blir barna sendt dit av familiene selv fordi de ikke har tak over
hodet eller økonomi til å forsørge barna, mens andre blir plassert av politiet
på grunn av vold, overgrep og trafficking.
Flesteparten fra 7 år og oppover var på sommercamp utenfor Yerevan,
så vi fikk dessverre ikke hilst på så mange av barna i dag. De yngre barna fikk
vi så vidt sagt hei til før de ble lagt for å sove. De var utrolig skjønne og ganske
nysgjerrige på oss, så jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem. Men det er
så varmt her at de ikke bør løpe rundt og leke ute etter lunsj, som er
klokka ett.
Etter lunsj satte Ane og Ingrid seg ned med de ansatte på senteret
for å planlegge resten av turen, så jeg og Leandra hjalp til på kjøkkenet hvor vi
skulle lage dessert. En lokal variant av baklava. Ingen av de på kjøkkenet
snakket engelsk, så vi måtte streve for å gjøre oss forstått og å skjønne hva
de ba oss om å gjøre. Men etter mye fram og tilbake - og en god del latter - avsluttet
vi dagen med å invitere alle ansatte og de barna som var der på kaker og brus.
Det har vært en lang dag med mange inntrykk og mye informasjon. Mange
av historiene som ble fortalt var sterke. Noe av det som stakk mest
var da vi spurte om barna var glade for å være på senteret. Nei, var det klare svaret vi fikk. Selv om de får
alt de trenger der så føler de seg veldig annerledes fra de andre barna de
møter på skolen. De vil også ha en familie å dra hjem til, og leve et normalt
liv som «alle andre». Selvfølgelig.
I morgen skal vi tilbake på senteret og snakke om de familiene som
er aktuelle for oss å hjelpe i år, og så krysser jeg fingrene for at vi får
tilbrakt mer tid sammen med barna.
- Katja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar