Sommercamp

Torsdag 19 juli

Dette var vår siste dag på senteret FAR. Videre skal vi bare være på sommer campen og besøke familier, så har vi fri fra lørdag til vi reiser hjem igjen på onsdags morgen.

Vår siste dag på senteret besto av mye kos og leker, jeg tror de fleste av oss ble ganske sliten. De har jo så ufattelig mye energi at det er vanskelig holde følge.

Noe jeg har lagt merke til er at de kan være voldelig av og til og da må vi selvfølgelig gripe inn. For meg er ikke vold greit en plass, uansett hvem du er og hvor gammel du er. Jeg mener at barn må bli opplært fra de kan gå av at ingenting løses med vold.  Og spesielt disse barna her som kanskje har opplevd vold i hjemmet, må få tilsnakk om at det der er ikke greit. For meg er dette ekstremt lett å si ifra om og gjøre en handling med fordi jeg synes det er et så viktig tema.

Noen av barna og sikkert de fleste har jo sikkert opplevd ekstremt mye traumer i livet. Og da er alle tema fra seksuell misbruk til vold utrolig viktig. Du skal aldri snu ryggen til noe som ser uakseptabelt ut. For hvis de ikke lærer sine verdier og normer for hva som er galt og rett, av voksne, hvor skal de ellers lære det? Alle barn trenger voksne å se opp til og det er jo foreldrene sitt ansvar å sørge for at de blir opplært. Når foreldre ikke kan eller har muligheten så er det viktig at andre gjør det. 

Jeg merket at hver gang de gjorde noe de visste var ikke greit, så de alltid rundt seg for å se om noen av de voksne var rundt. De hadde absolutt stor respekt for de, og det kunne man se. FAR senteret gjør en god jobb med å behandle de bra.

Etter vi hadde spist lunsj skulle vi dra til Goris, en by i Armenia der de eldste ungdommene var på sommer camp. Det skulle ta ca. tre timer å kjøre, noe som endte opp i 6.  På turen stoppet vi på Noravank. Et klosterkompleks som ble grunnlagt i 1105 og kirken vi besøkte var fra 1339. Jeg og Katja så en trapp ned i en grotte og vi klatret modig ned og fant en slags grav. Litt skummelt men også veldig gøy, spesielt når de andre turistene som var der ble ganske så nysgjerrig og begynte å se på oss. Noen ble til og med å klatre ned.

Så kom vi endelig fram til campen. Vi spiste suppe og gikk å la oss.

Denne campen ligger opp i fjellet, bokstavelig talt. Vi fikk vår egen hytte og disse hyttene her er så koselig. Noen av de er runde og ser ut som en tønne. Spennende design.

Fredag 20 juli

Klokka kvart over ni var frokosten klar. Vi spiste og etter det hadde vi en workshop med ungdommene og voksne, de lærte om staten/regjeringen og om å klargjøre sine valg og rettigheter. Ungdommene hadde også forskjellige oppgaver der alle f.eks. må hver si en ting som beskriver Armenia og en ting om selvstendighet.  Her på denne campen lærer de om å også være kritiske til regjeringen og gjøre noe med det.

Når workshop var ferdig spiste vi lunsj og dro og besøke en slags NAV kontor. Dette kontoret mente de fra FAR at var ganske viktig å se for å se kontraster mellom dies eget og denne her. Det så ganske slitt ut og det var en av 6 som hadde pc. Alt papirarbeid de hadde var stablet opp på hverandre. Jeg vet ikke om det er bare meg, men hvis jeg hadde rundt 10 kunder og alt papirarbeid lå på den måten så hadde jeg ikke hatt sjans til å holde kontroll på hva som var hva.

Tenk deg at arbeidsplassen du skal være på minst åtte timer hver dag, 240 timer i måneden. Ser nesten revet ut, du har nesten ikke stoler eller en privat plass å snakke med kunden. Hadde du likt deg der?

Etter en liten stund dro vi til en familie.

Første familien

Familien var blanda med søskenbarn, 2 biologiske datter, svigermor og mor. Historien deres var at foreldrene til de to guttene som bodde der hadde gått bort, dette var broren til mannen til moren. Så moren i huset valgte å ta ansvar for dem. Han eldste gutten var i militæret og skulle komme hjem snart, når han kom hjem skulle han få omsorg for broren. Det var usikkert om hvor de skulle bo og hvordan det skulle skje.

Moren i huset hadde mistet mannen sin for tre år siden på grunn av hjerteinfarkt, så hun og svigermora tok vare på alle barna sammen.

Huset tilstand var ganske så uhygienisk. Taket og veggene på soverommene hadde mygla og de hadde ikke varmt vann til verken bad eller kjøkken.

Deres prioriteringer var varmt vann som lå rundt 40.000-45.000 Dram. Jeg spurte om det var virkelig deres prioriteringene når soverommene hadde et ganske farlig lukt og tilstand. De svarte at selv om de hadde fikset problemet, så hadde det kommet tilbake til dette igjen.

De hadde ingen andre problemer for moren tjente 40.000 dram i måneden for vaske jobb og bestemora fikk 50.000 dram i pensjon. De fikk klær av folk som ville donere og barna gikk på skole og hadde en OK helse.

Videre dro vi til en annen familie som ikke lå langt fra. Denne familien besto av mor, far, fem barn og en svigermor. Han ene gutten hadde problemer med ryggraden som gjorde at han ikke kunne gå helt siden tredje klasse. Dette var en genetisk sykdom og de mistenkte at han andre gutten også kom til å få om kanskje bare noen måneder/år, men til nå var det bare han.

Faren hadde tidligere jobbet som snekker men han hadde skadet foten sin og vært arbeidsløs i fire måneder. Han var også den eneste i familien som pleide å jobbe. Han var ikke sikker på om skulle ut i jobb igjen før foten ble bedre.

Eldste datteren som var 17 år gikk på skole frem til niende klasse så sluttet hun. Vi fikk ikke vite om hun har jobb nå eller hva hun gjør. Gutten med skadet rygg gikk ikke på skole heller. Resten av barna vet jeg ikke.

De trengte også varmtvann, og han trengte ikke noen til å komme å fikse det for han siden han kunne med det. Så det hadde ikke kosta noe mer enn materialer. Prioriteringen deres var seng og kjøleskap som lå på 150.000-170.000 dram.  De trengte også mat siden familien tjener ikke nok til det, og med mat mente de olje og sånne typer produkter.

Vi måtte forte oss fra den siste familien og rekke avtalen vi hadde med campen. Vi skulle ta verdens lengste bane og besøke Tatev klosteret som ligger høyt oppi fjellet. Dette var veldig skummelt i og med at jeg hater høyde, men heldigvis endte det bra. Når vi kom fram var utsikten kjempe fint, klosteret var også veldig vakker. Den var gammel men det var synlig at mennesker har vedlikeholdt den. På klosteret måtte vi dekke til håret og skuldrene, for å vise respekt. Når vi gikk ut av kirken måtte vi gå bakover, dette er ganske vanlig i kirkene i Armenia.

Før vi dro hjem tok vi en åpen buss fra klosteret og enda lengre opp i fjellet, sånn at vi hadde utsikt ned til klosteret og det de hadde å tilby. Så tok vi banen ned igjen og kjørte hjem.

Etter en lang dag og masse inntrykk kom vi hjem, spiste vi middag og la oss. 

Hilsen Leandra