Senteret er et akutt og krise senter, hvor barna kommer og er fordi de for eksempel er blitt forlatt, seksuelt missbrukt, eller hvor det har vært vold eller hvor det ikke har vært trygt å bo for barna i det hele tatt å bo hjemme.
Barna som bor her kan bo her til de er 18 år. Barna som er på senteret er her max 6 mnd men er mulighet for også å være lengre, visst dem ikke klarer og finne familie til dem eller situasjonen hjemme er så utrygg at dem ikke kan flytte hjem, eller bare det at dem ikke har en familie og flytte hjem til. De har også politi, spesiallister, og terapeuter på senteret. På senteret kommer det ikke an på om du er politi, terapeut eller kokk, her jobber de alle sammen for å med barna på hver sine måter. Det kommer ca 200 barn i året, og akkurat nå bor det 28 stykker. Her på senteret har de voksne et møte på morgningen med overlapping også videre, og samt har barna også sitt eget møte der de kan fortelle hva de ønsker å gjøre denne dagen eller iløpet av denne uken. Når møtet deres er ferdig velger de 1 av barna/ungdommene til å gå å videre fortelle dette til en voksen.
De har også fosterfamilier som de ønsker at barna skal passe inn i. FAR startet fosterhjem i 2005, men det ble etterhvert staten som tok ansvaret for det. Staten fulgte ikke alle reglene for fosterhjem mtp barna også videre, staten sendte de veldig ofte bare ut i fosterhjem, mens FAR var veldig opptatt av og finne barn og familier som var en god match med hverandre, også følge med på barna videre inn i fosterhjem for å se hvordan barna fikk det og hadde det med sin nye familie. Nå har FAR ansvaret for hele prosessen rundt fosterhjem i Armenia, for opplæring, veiledning og oppfølging.
Det finnes også er gruppehjem for opptil 8 barn.
Vi er så heldige at vi skal få besøke noen av disse fosterhjemmene, samtidig overnatte på gruppehjemmet neste uke.
Jeg ble veldig godt tatt imot av 2 syriske søsken, de er 3 søsken, men han eldste var på jobb sa han rakk jeg ikke å hilse på idag. Disse søsknene ble forlatt av faren sin i Syria, og flyttet videre med moren sin til Armenia. Moren døde for 1 år siden, og da flyttet de til FAR. De var så utrolig snille, og tok oss så godt imot å det var så fantastisk. En helt nydelig jente men en kjempe herlig bror. Og de fortalte meg også at det er veldig vanskelig for de og finne et armensk hjem fordi de er syriske med en annen kultur. Det syntes jeg var veldig trist å høre, og det gjorde vondt at vite at dem må gå å tenke på det og at de ikke kan føle seg trygge på å få et hjem igjen.
Meg å Amalie prøvde å lære oss armensk, jeg syntes det var vanskelig men noen ord var jo selvfølgelig lettere enn andre. De som bor der av barna eller heller ikke så flinke i engelsk men vi klarte og kommunisere ganske bra. Jeg traff også en liten jente som jeg lekte en del med og vi koste oss med tegning.
Vi ble også invitert til og lage armbånd, og det var kjempe gøy og de fleste på senteret var med på det. Jeg syntes dette har vært en minnerik dag, jeg er kjempe glad for at jeg rakk og hilse på de og jeg gleder meg masse til å vær mer med dem.
-Emilie
Veldig kjekt å høyra dine opplevingar, Emilie. Stå på...
SvarSlett