Nytt treff med familier

16.07.19 Tirsdag

Idag ble vi hentet rundt kl 10. Vi skulle til samme område som igår, Aragatsotn, bare andre landsbyer.
Vi har besøkt fire familier.

Den første familien vi besøkte besto av 10 personer. To brødre med hver sin kone og hver sine barn, og det var også en bestefar som bor der. Fem voksne og fem barn. Så det er ganske mange personer i et lite hjem.
Når vi kom på besøk så var nesten hele familien på sykehuset i Yerevan, så det var en onkel som var der for å fortelle historien.
Den ene sønnen på 8 år, har en uhelbredelig og arvelig sykdom. Det er en sykdom som kun finnes i Armenia. Og den gjør at han også utvikler seg unormalt.
Den ene moren har strupekreft. Og bestefaren er syk og har vært igjennom en operasjon.
Så det er derfor nesten hele familien var på sykehus i Yerevan, de er også på forskjellige sykehus.

Både bestefaren og moren er ufør, og får støtte.
De selger litt hvete til en fabrikk som maler det til mel, og de får mel som betaling.
Familien er hardtarbeidende, og sårbare. De har veldig lite mat, det er så vidt det går rundt.
Det er kun dyrking, uføretrygd og fattigdomstrygd som inntekt.
De må også betale for medisiner til den moren som har strupekreft.
De ble lova hjelp av lokale myndigheter til å fikse marka, det fikk de ikke. Men isteden fikk de gjeld for et påbegynt prosjekt.
De levde veldig tett på hverandre, en av familiene delte et soverom, mens den andre familien delte et annet soverom. Så det var 4-5 stk som sover på et lite rom.

Hele familien på 10 har 95000dram (1900kr) i mnd. Og det er veldig lite.

Denne familien ønsker å få hjelp til å fikse marka, sånn at de kan dyrke mer, både til å ha selv og også kunne selge litt og tjene penger.

Jeg syntes veldig synd på denne familien, og det var vondt å se hvordan dem levde.


Den andre familien vi besøkte besto av 7 personer.
Mor, far og tre barn. Og svigermor og svigerfar. Faren jobber i Russland nesten hele året, han er bare hjemme 15 dager i året.
Moren studerte sykepleien i Gyumri da hun var yngre, men har ikke jobbet med det. Hun har ingen jobb nå da det ikke er nok ledige stillinger.

Moren har livmorhalskreft, hun trenger å fjerne livmoren. Hun har fått resept til medisin, men har ikke hentet det enda. Familien må betale for det.

De får utsette betaling i butikken når de ikke har råd til å betale.

De har en ku og en kalv, og to griser.

Men de har veldig lite penger, de har ikke nok til å klare seg. 94000dram, det er fattigdomsstønad, og pensjon.

De trenger penger til å leie maskiner for å forberede/pløye jorda til høsten. Og de ønsker seg også frø til å plante.

Jeg syntes familien var hyggelig, og det var trist å høre historien. Og de tar veldig godt vare på det de har, og det var godt å se.

Den tredje familien vi besøkte besto av 5 personer.
Moren er alenemor med fire barn. Barna er 12 år, 9 år, 6 år og 3 år, det er bare jenter. Moren og faren bodde sammen i 8 og et halv år før. Og han jobber i Russland. Men nå de siste tre årene har ikke moren hørt noe fra han faren. Ikke fått noe penger fra han, han har ikke lurt på hvordan det går med henne og barna. Han forlot hun altså da hun var gravid med den yngste jenta.
Foreldrene til faren har heller ikke hørt noe fra han.
Foreldrene hans bor ikke så langt unna moren og barna, så de har kontakt og treffes innimellom. 

Naboen forlot det huset denne familien bor i, og de for bo her gratis.
Den eneste inntekten denne familien har, er fattigdomstrygd som er 48000dram (816kr). Det er alt av penger de har hver mnd.
De har ikke penger til klær eller sko. Men de har noen veldig snille naboer som de har fått litt klær av.
De har mat med lite vitaminer og nesten ikke proteiner. Maten går mest i poteter, ris eller pasta.
Og de kjøper bare kjøtt maks 2 ganger i året. Til jul f.eks.

Barna har heller ingen leker å leke med.

Moren hjelper av og til faren sin på marka med poteter, fordi han har cp og klarer ikke alltid å gjøre det selv. Og da får hun kanskje noen poteter.
Moren hennes døde i 2003.

Moren jobber ikke, det er ingen jobb å få i nærheten.

De ønsker seg en ku, sånn at de f.eks. kan få melk og kan lage mat ut av det.
De har et fjøs som trenger reparasjon, men naboene har sagt at de gjerne hjelper til med å fikse fjøset.
Moren har erfaring med dyrehold og jordbruk.

Når vi skulle dra derfra så kom faren til moren inn for å synge en sang for oss, og det var en veldig spesiell og fin opplevelse. 

Jeg syntes det var veldig trist å besøke denne familien, og høre historien dems og se hvordan de lever. Og de var veldig søte alle sammen og de virket så glade, selvom de har så lite.

Den siste familien vi besøkte besto av 5 personer.
Mor, far og tre barn. Moren har psykiske problemer, de har vært verst de siste tre årene etter hun så på Azerbadjan krigen som varte fem dager på tvn. Hun var syk før det også, men det ble mye verre etter hun så det.
Hun tar medisiner mot stemmene i hodet. Men hun trenger sterkere medisiner, men det koster veldig mye. 

Faren gjeter andre sine dyr for å tjene penger. Han gjeter fra April-September, og da tjener familien greit.
Ellers har familien 38000dram i mnd.

De er redd for at taket skal falle sammen om vinteren fordi det er i så dårlig stand. Og når det regner så regner det rett inn fordi taket ikke er vanntett.

Det er for mye fuktighet i soverommet til at barna kan sove der.

Dette huset pleide å være et statelig sykehus før jordskjelvet i 1988.
Staten eier egt. huset. Familien bosatte seg der for 15 år siden. 

Familien planter litt poteter hos broren til faren, siden de ikke har mark til å dyrke i selv.
Og de har en ku, som bor hos onkelen hans fordi de ikke har plass til den selv.

Familien har prøvd å fikse litt av taket før, men det gikk ikke så bra. Taket burde fikses som en helhet, og det er dyrt sier dem. 

Så denne familien ønsker mest å få hjelp til å fikse taket.

Jeg syntes det var trist å se hvordan det så ut inni huset dems pga. mye vannskader og at de må leve i det. Og historien dems var også trist.

Etter vi hadde besøk alle familiene dro vi til FAR sitt gruppehjem i Vanadzor, fordi vi skal sove der inatt. FAR sitt gruppehjem er ment for barn som trenger langtidsplassering. De har plass til 8 barn, og nå var det 6 stk der.
Jeg syntes de tok oss veldig godt imot og de var veldig hyggelige.

Denne dagen har vært lang, og full av mye triste historier fra familiene. Det er tungt og trist å se hvordan de lever. Og at de virker veldig glade, og setter pris på det de har. Jeg tror jeg også setter mer pris på hva jeg har etter å ha sett hvordan mange andre lever.

- Amalie