I dag dro vi fra Yerevan kl 08:30 for å dra til Berd.
Vi stoppet først ved lake sevan for å gå opp til en kirke og se på utsikten å for å gå inn i kirken. Meg, Amalie og Elise måtte ta på oss et sjal for å få komme inn pga at vi hadde bare skuldre, menst Ingrid og de to damene vi hadde med fra senteret kunne gå inn uten sjal fordi dem hadde på t-shorte som skjulte skuldrene.
Når vi hadde kjørt derfra var neste stopp på en plass som heter Dilijan, der spiste vi lunsj og en litt tidlig dessert.
Etter dette kjørte vi mot Berd for å besøke en fosterfamilie. På veien stoppet vi ved et kultursenter for å vente på faren fra fosterhjemmet som skulle komme og vise oss veien opp til hjemme dems.
Meg, Amalie, Ingrid og Elise lånte også toalettene de hadde på dette kultursenteret, og det var 2 små hull i gulvet. Det var ganske krevende, tungt og helt sinnsykt vanskelig og sitte på huk over dette hullet, for vi vil helst ikke sitte på dette dolokket av et slag. Så hadde jo Amalie og Ingrid gått på toalettet å gjort seg ferdig, så var det jo min tur..... Det gikk ok helt frem til jeg skulle trekke i snoren.. Da sprutet det så det sang oppgjennom beina mine, sokkene mine og egentlig hele underkroppen. Det var ganske så kjedelig for meg, men Elise tok bilder og lo til tårene trillet, mens jeg egentlig var litt usikker på om tårene mine kom fordi jeg lo eller fordi jeg var litt frustrert over hva som skjedde.
Men etter dette toalettbesøket så dro vi til fosterfamilien som har tatt imot 2 brødre som bodde på senteret sammen i ca 1 år. De flyttet til denne fosterfamilien i Mai i år. Han eldste er 8 år og han minste er 5 år. Han eldste har noen spesielle behov, og er en litt vanskeligstilt gutt. Denne familien reiser hver dag sammen til noe som heter Bridge of hope. Dette er et senter for barn med spesielle behov, der er de ca 11/2 time hver dag de reiser dit.
Fostermoren fortalte om en morgen hvor de hadde laget frokost sammen og egentlig skal ha et stille måltid. Da hadde en av guttene spurt «Kan jeg få kalle deg for mamma?». Jeg ble veldig rørt av denne historien og generelt av hele familien.
Han eldste av de som har spesielle behov sier alltid fra når han ikke klarer og være rolig, og da har de en boksesekk som han kan slå ut all uroligheten sin.
Grunnen til at de kom til senteret og til denne fosterfamilien er fordi faren er voldelig, og moren er mentalt syk, så det er ikke trygt for disse 2 guttene og bo hjemme. De har en utrolig fin hage, som alle er med å ta vare på. Han eldste av disse brødrene prøvde å begynne 1 klasse ifjor men han banket de andre barna og ødela ting. Nå skal han begynne i 1 klasse igjen i Berd, og minstemann skal begynne i barnehagen.
Før så jobbet fostermoren på en fabrikk, men valgte å slutte jobben for å være hjemme med ungene. Fosterfar er taxisjåfør og er i jobb enda.
Fosterforeldrene skal ha 100 000 dram i måneden av staten for å være fosterhjem. Enda har de ikke fått penger men får de denne måneden.
Det var FAR senteret som spurte om de kunne ta et barn som sliter å har spesielle behov å da sa de ja. Fosterforeldrene besøkte først guttene på senteret i 2 dager, så kom guttene på besøk hjem til de en helg. Guttene og fosterforeldrene har kontrakt som fosterhjem i 1 år om gangen. De biologiske foreldrene har også gitt samtykke til fosterhjem plassering. Fosterforeldrene til guttene har vært gift i 25 år og prøvd og adoptere, og siden de ikke har klart og adoptere valgte de og bli fosterhjem. Noen i slekten til disse foreldrene syntes det er litt rart at de skal ta vare på noen andre sine barn.
Det denne familien trenger og ønsker seg aller mest er et soverom til disse guttene, samtidig trenger de og ønsker de seg også varmesystem, vinduer og dør til det ene soverommet.
I natt sover vi på homestay, det er jo alltid veldig interessant når vi skal prøve kommunisere med noen som ikke kan engelsk. Vi fikk oss iallefall et rom med 4 senger som vi skal sove på inatt. Når vi kom hit så kom de med frukt fat, te og alt vi kunne ønske oss.
Jeg syntes hele turen idag har vært kjempe fin, jeg har fått sett og opplevd mye på en dag og det har vært helt nydelig! Jeg er kjempe glad for at jeg fikk være med å treffe denne familien. De var så utrolig hyggelige og snille, og de så så glade ut, og guttene så til å ha det veldig bra og virket veldig glade i den nye familien sin, noe som var veldig rørende og fint å se.
Jeg håper alt disse barna vil få et bra liv videre sammen med disse fosterforeldrene, og jeg unner de alt godt. Jeg tok til noen tårer når vi stod å fortalte om hvor takknemlige vi var for å få treffe dem, for moren ble så rørt og tok til noen tårer selv, så det var bare et kjempe fint og nydelig syn. Imorgen er det en ny dag med familiebesøk, og jeg både gruer og gleder meg for mange av dem har det virkelig ikke så godt.
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar